Tyven

Vet du hva du gjør med meg? Du har tatt fra meg det beste jeg hadde. Du har tatt meg fra meg noe som jeg brukte årevis på å bygge opp. Men i løpet av noen få timer har du klart å rive det ned. Du har tatt fra meg tryggheten min. Tryggheten min som jeg mistet før jeg visste jeg hadde den engang. Du har tatt fra meg uskylden min. Du har tatt fra meg den ekte latteren jeg hadde som var så enkelt bare for noen måneder siden. Nå føles det som en hul lyd uten betydning. Jeg har så lyst til å hate deg. Til å hate deg med hver eneste fiber i min kropp. Hele tiden har jeg prøvd å la vær å hate deg. Jeg har prøvd å heve meg over det. Men du gjør det så jævlig vanskelig.

Du får meg til å tvile på meg selv. I endeløse søvnløse netter har jeg tenkt på hvor enklere livet hadde vært om jeg ikke hadde vært politisk aktiv. Om jeg aldri hadde møtt de menneskene som har lagt igjen kulehull av savn i hjertet mitt. Og jeg skammer meg over det. Jeg skammer meg over å tenke disse tankene. Jeg lovte meg selv etter 22. juli at jeg aldri skal angre på engasjementet mitt. At jeg aldri skal angre på at jeg lot de fantastiske menneskene fylle livet mitt med glede, selv om den gleden varte for kort. Jeg lovte meg selv på at jeg aldri skulle angre på de beste årene i mitt liv. Likevel, så er jeg her. På senga mi, etter en forferdelig mareritt. Og ønsker, ønsker at jeg kunne slippe dette. Fortjener jeg ikke bedre i livet? Jeg forstår ikke. Jeg har vært snill og grei og omtenksom hele livet mitt. Hvorfor skjer dette med meg? Jeg fortjener ikke dette her. Jeg fortjener ikke å få ungdomstiden min robbet. Jeg fortjener ikke å måtte late som jeg er sterk hver dag kun for å ikke la meg selv bryte sammen. Jeg fortjener ikke å leve livet mitt i frykt.

Jeg hater at jeg er redd for å lese aviser. Jeg hater at jeg er redd for å se dagsrevyen i tilfellet ansiktet ditt fyller skjermen. Jeg hater at jeg skvetter hver gang jeg hører en høy lyd. Jeg hater at jeg føler meg ødelagt, uperfekt. Jeg hater at folk må konstant ta hensyn til meg. Jeg hater at jeg blir behandlet som en porselensdukke. Jeg hater at jeg innerst inne vet at jeg trenger å bli behandlet som en porselensdukke. Jeg hater at jeg er redd for å møte deg på butikken om 10 år. Jeg hater at jeg vurderer å flytte til utlandet kun for å unnslippe dette. Jeg hater at du har stjålet håpet og drømmene mine. Jeg hater at jeg ikke kan se menn som ligner på deg uten å bli fylt med frykt. Jeg hater at jeg ønsker å hate deg.

Og vet du hva? Det gjør det ikke bedre at du er psykisk utilregnelig. For det ville ha vært mye lettere å hate deg om du var en kaldblodig morder som visse akkurat hva faen du gjorde. Jeg hater meg selv for at jeg ikke klarer å hate deg.

Du er en tyv, og du har stjålet alt som var bra med meg.

…Fordi alle kan skrive dem. Seks ord er alt du trenger. Oi sann. Det var en mikronovelle!

Hører du lyden? Det er livet.

Lukk opp vinduet. Og pust.

Den drømmen din ingen kan stjele.

- Sett alltid  navnlapp på ting.

- Ha alltid et lager med Cola-flasker i skapet.

- Du har aldri for mange billige nudler

- Det går an å drikke te til en hver anledning.

- Alenetid er en verdi som skal settes stor pris på.

- Det kan ALLTID begynne  å regne, selv om det er skyfritt og stekende sol ute.

- Strikking er kult

- Folkehøgskole er awesome!

 

Jeg vil hyle med stormen, hylgråte med regnet, våt og sårbar. Det gjør vondt. En svak vind blåser meg i ryggen. Er det den samme luften som ble slått ut av lungene til Margrethe i det hun ble skutt? Jeg vil skrike. Blod. Det er blod overalt. Jeg vil skike, men lyden kveles i halsen. Jeg våknet en natt av en underlig drøm. Hendene mine skjelver. Alt jeg ser er blanke ark. Side etter side etter side etter side. Tomhet. Hult. Livløst. Ingenting betyr noe lenger. Ingenting. Vent. Det er noe som fremdeles betyr noe. Kjærlighet, sorg og smerte. Men størst av alt er smerten. Så hvorfor sier presten at kjærligheten er størst? Sorg er et tomt ord. Det betyr så lite, men føles så uendelig stort. Og kjærlighet. Det er så fint. Solstrålen fra mørke dyp. You cannot fly without wings, That’s why I gave you mine. You cannot. Jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke tanken på å fortsette uten deg. Uten dere. Det gjør vondt. Det gjør vondt. Det gjør vondt. Blanke ark. Side etter side. Jeg vil skrike, men det kommer ut som en gråtkvalt lyd. Her er jeg. Hvor er du? Hvorfor er ikke du her? Jeg skjønner det ikke. Du lovte. Du lovte. Jeg legger en rose på kisten din. Den er vakker. Jeg klarer ikke å tro at du er inni der. Inne i treburet. Jeg tenker at det må være en spøk. Du må jo komme ut og rope: bø. At det bare er en syk, syk spøk. Men du spretter aldri opp fra bak en gardin. Ikke på den første begravelsen, ikke den andre, ikke den tredje, ikke den fjerde, ikke den femte.. Hvor mange begravelser har det vært nå? Jeg orker ikke å telle. Herregud Håkon, du rakk bare å bli 14. Herregud. Herregud. Herregud. Det gjør vondt. Du spør meg om det går bra. Du vet at det ikke gjør det. Likevel spør du. Det gjør jeg også selvom jeg vet at du føler det samme. Det gjør vondt. Jeg trodde jeg visste hva livredd var. Jeg trodde det var  å være redd for sitt eget liv. Som den virkelighetsfjerne følelsen jeg følte på Utøya. Lyden av skudd. Lyden av skudd som kommer nærmere og nærmere. Jeg løp mot en venn og klamret meg fast til ham. Tårer trillet nedover kinnene mine. Han beroliger meg og sier at det ikke er noe. Synet av et gevær. Hvis det ikke er noe, så hvorfor i helvete ligger det mennesker død på bakken? Jeg løper for livet. Gjemmer meg. Lyden av skudd. Lyden av skudd. Lyden av skudd. Europa brenner. Lyden av skudd. Lyden av skudd. Lyden av skudd. Det fortsetter. Det fortsetter. Hvor mange er det nå? Hvor mange er det som ligger på bakken? Livløs. Jeg trodde livredd var å være redd for sitt eget liv. Å være redd for at gjerningsmannen skulle finne meg. Å ikke vite om jeg får se mamma igjen. Å ikke vite om jeg får blåst såpebobler igjen. Å ikke vite om jeg får kjenne vinden på kinnene og smile igjen. Å ikke vite om jeg noensinne vil føle varmen fra en dyne igjen. Å ikke vite om jeg noensinne vil se de jeg er glad i igjen.Jeg tok feil. Jeg tok så jævlig feil. Det å være livredd er å ikke vite om du får se din bestevenn igjen. Å ikke vite. Å vente på beskjeden om at de du er glad i er i trygghet, men kun kjenne nummenheten av dødsmeldingen. Å være livredd er å være redd for de du er mest glad i. Jeg ville ha byttet hva som helst for å få dere tilbake. Jeg sjekker datoen på mobilen. Var det virkelig bare tre uker siden? Jeg tenker på at Tarald ville ha ertet meg for iPhonen min. Jeg tenker på at jeg aldri kommer til å snakke med Tore igjen. Aldri høre latteren, se smilet. Herregud. Det gjør vondt. Jeg kommer aldri til å dra hånden gjennom håret til Henrik. Diderik. Herregud. Herregud. Det gjør vondt. I går var gjengen i bakgården til Kristine, Diderik. Jeg vil skrike. Uten deg. Jeg vil skrike. Du kommer aldri til å lage kaffe til meg på morran. Vi kommer aldri til å sove på den hvite sofaen din og holde vakt for tyver. Jeg vil skrike, men jeg har ikke luft i lungene. Jeg tenker på at du ikke er her til å lese dette, Silje. Du leste alltid alt jeg skrev. Om jeg var treg til å skrive, ville du minne meg på at jeg må skrive. Og nå kan jeg ikke spørre deg om råd lenger. Silje. Diderik. Tore. Tarald. Margrethe. Guro. Bendik. Gunnar. Anders. Bano. Jeg klarer ikke å gråte. Monica. Fredrik. Mona. Isabel. Hanne. Håvard. Pamela. Kevin. Simon. Og så mange andre jeg ikke klarer å tenke på engang. Jeg vil hyle til stormen. Jeg vil gråte i regnet slik at ingen kan se tårene mine. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg gråter i offentlighet. Foran andre mennesker. Priya gjør ikke slikt. Jeg ser meg i speilet, men kjenner ikke igjen den fremmede. Det føles som jeg lever i et skall som ser ut som meg, men jeg kjenner ike den som er inni. Når kommer gamle Priya ut igjen. Jeg smiler, jeg ler, jeg later som. Men hvor er jeg? Livredd er erstattet med nummenhet. Med smerte. Med sorg. Og med kjærlighet. Kanskje kjærligheten er størst likevel. Kjærligheten min for de døde holder meg gående. At jeg rakk å bli kjent med dem. Minuttene, timene, dagene, ukene jeg tilbringte sammen med dem. Jeg vil aldri angre på et eneste sekund av det. Smerte. Sorg. Smerte. Sorg. Smerte. Smerte. Sorg. Kjærlighet. Og størst av dem er kjærligheten.

Midt i all elendigheten, er det godt å ha bøker å lene seg på. En alternativ virkelighet man kan rømme til når den virkelige verden ikke appellerer. Det er kanskje derfor jeg er så glad i fantasi. Den virkelige verden er ikke alltid så eventyrlig som man skulle ønske. Derfor befant jeg meg foran bokhylla mi og vurderte bøkene der med falkeblikk. En bok fanget oppmerksomheten min. En snodig liten bok jeg kjøpte av ren impuls på togstasjonen i Roma forrige sommer. Ikke hadde jeg hørt om den tidligere, og ikke ante jeg hva den handlet om. Men, den skulle jeg lese. Beautiful Creatures.

Sixteen Moons, Sixteen Years 
Sixteen of your deepest fears 
Sixteen times you dreamed my tears 
Falling, Falling through the years 

Møt Ethan Wate, en 16 år gammel gutt som bor langt ut i gokk på et lite sted som heter Gatlin, hvor alt er bestemt av tradisjon og av velkledde fruer som er medlem av en eliteklubb. Fy fy, disse damene liker vi ikke. Det gjør ikke Ethan heller, for han tenker kun på hvordan hans avdøde mor ville ha reagert på disse ekle damene. Stakkars Ethan har flere problemer i heimen. Siden morens død for et halvt år siden, har Ethans far stengt seg på kontoret sitt og nektet å snakke med noen, noe som resulterer i at Ethan blir passet på av Amma som er en gammel dame med mye overtro. Både faren og Amma viser tendenser til galskap og irrasjonalitet.

Men BAM. Alt endrer seg den dagen vakre Lena Duchannes flytter til Gatlin. Det er noe med denne jenta. Hun er ikke den vanlige hårlokktvinnende, desperat-etter-en-kjæreste jenta som Ethan er så vant til. Og hun har magiske krefter. Vent.. Hadde han ikke en drøm om denne jenta kun noen dager før han traff henne for første gang? Jo… Drømmene fortsetter, og både Lena og Ethan innser at deres skjebner er sammenvevd. Begge hører en sang stadig vekk. Sixteen Moons. Deres liv vil for alltid bli endret den dagen Lena fyller 16. På den 16.månen, det 16.året skal en forferdelig avgjørelse tas. Og til slutt er det en grav.

Sixteen moons, sixteen years 
Sound of thunder in your ears 
Sixteen miles before she nears 
Sixteen seeks what sixteen fears 

–

Jeg vedder på at når forfatterne av denne boka skrev den, tenkte de: “Hm.. Nå skal vi gjøre noe skikkelig utradisjonelt. La oss skrive boka med en GUTT som jeg-person. Og la oss gi ham jentete trekk og gjøre ham til det svake kjønn”. For det er det Ethan er i Beautiful Creatures. Svak. Han er forutsigbar og overemosjonell. Hvilken sekstenårig gutt leser poesi, er til en skremmende grad opptatt av hva kjæresten har på seg, elsker å tilbringe tid med sine senile grandtanter OG aldri har en eneste kjødlige tanke? Hallo, trenger du tamponger, Ethan? Lena er mannen i forholdet. Hun er sterk, målrettet og har Ethan rundt lillefingeren.

Boka følger de mønstrene for kjærlighetsfantasiromaner for tiden. Gutt og jente forelsker seg, og ofte klarer de ikke å forklare tiltrekningen. En av de er overmenneskelig, mens den andre er veldig dødelig, og det oppstår komplikasjoner på grunn av dette.

Til tross for alt dette, holdt denne boka meg våken i flere timer. Den hadde noen interessante vendinger, selv om karakterene ikke føltes ordinale. Det var ikke noe særlig sjel til karakterene utenom én, Ridley. Forfatterne Kami Garcia og Margrethe Stohl skal være fornøyde med å ha skrevet en fantasibok helt uten vampyrer og varulven – det er ikke så ofte det skjer for tiden.

Alt i alt, anbefales denne boka om du ikke søker kvalitet. Om du ikke søker en bok som vil bli husket om 200 år, men heller en bok som kan underholde deg her og nå. En bok som ikke trenger å ha plottet til en god krimbok, men heller være middels spennende, så er det bare å gå for Beautiful Creatures. Likte du Twilight, kommer du sikkert til å like denne.

Siden Beautiful Creatures bare er bok 1 i bokserien The Caster Cronicals, leser jeg på Beautiful Darkness som er bok nummer 2. Bok nummer 3 kommer ut i oktober, og om jeg kjenner meg selv rett kommer jeg til å lese den også bare for å ha fullført serien.

“Mortals. I envy you. You think you can change things. Stop the universe. Undo what was done long before you came along. You are such beautiful creatures.”

 

 

Mandag

Hove var magisk. Det var episk. Det var sugar, spice and everything nice – i allefall i ettertid. I den varme senga mi er det lett å glemme at det regnet, at jeg var utslitt og at føttene mine verker enda. Altså, slik en festival burde føles.

Blow to blow av festivalen:

Jeg våknet klokka 05.55 for å rekke bussen til Oslo, og deretter til Hove derfra. Køen på bussterminalen var ikke så magisk, men heldigvis satte Sørlandsekspressen inn en haug med ekstrabusser slik at alle kom seg fram. Da vi var framme skulle vi sette opp telt. Krise! Alle de gode teltplassene var jo opptatt, selv om vi var der en hel dag før Hove startet! Heldigvis, fant vi en vakt som klarerte teltplass til oss. Og der var det bare plass til et telt, så jeg, Marius og Nikolas delte et telt. Grunnet mangel på plass (for å si det slik, ble ikke vanlige brannforskrifter fulgt!), ble teltet skjevt til tross for mine eminente speiderskills. Bla bla, vi spoler til det morsomme. Nemlig festivalvorset.

Det vi fikk med oss:

Razika 

Ser de kjedelige ut på bildet? Vel, de var tusen ganger kjedeligere i virkeligheten. Konsertens høydepunkt var når noen kastet øl på vokalisten. Det sier kanskje noe.

LARS VAULAR!
<img class=”alignnone” title=”Laur-gutten

Jeg møtte Lars Vaular for første gang på Utøya i fjor, og selv om rap ikke er helt min greie, er han sjarmerende. Og det er umulig å ikke bli revet med av hundrevis av ungdommer som  hopper opp og ned til “Rett opp og ned”. Lars Vaular var crazy. Folka stormet til den lille P3-scenen og alle ville få en bit av Bergensgutten. Til tross for litt dårlig lyd, var det bra stemning. Definitivt et bra vorsvalg! Og jeg sier som jeg skrek den mandagen, Eg må ha, eg må ha, solbriller på!

Tirsdag

Tirsdag hadde vi mulighet til å våkne sent, men rundt klokka 9 ble det så jævla varmt i teltet, så vi måtte bare rømme. Heldigvis fikk vi gjort noe fornuftig. Vi lada opp til den beste kvelden i våres liv. Resten av dagen tilbragte vi på Hovescena. Vi løp fram og prøvde å sikre oss plasser så langt framme som mulig, men det så ut som noen elleville 30 Seconds to Mars-fans allerede kapret hele området. No worries, for de måtte tisse etterhvert. Og vi snek oss forover. Aller først så vi barndomsminner med….

Jimmy Eat World

Eh, ja. Det første du tenker når du ser bandet er: Er DE musikere? For vokalisten gikk med nypresset hvit skjorte og gjengen så mer ut som mattenerder enn rockestjerner. Men de lagde show. Det var bra. Det var ikke supert, men det var bra. De spilte mange av deres nye sanger som jeg ikke hadde hørt så mye av, men det tok virkelig av da de spilte de gamle slagerne.

All Time Low

Jeg hadde omtrent ikke hørt noen av sangene deres før jeg kom til Hove, men herreguuuuuuuuuuud *fangirlskrik*. Jeg har forelsket meg i meningsløs, boyband musikk. Eller emo-pop/alternativ rock som Platekompaniet kaller det. Det var episk. Vokalist og gitarist Alex var flink til å skape stemning, men den som virkelig stjal showet var gitarist Jack. Han var litt slesk, men sjarmerende samtidig og etter kort tid regnet det bh-er ned på ham, så jeg tror ikke jeg var den eneste som syntes han var fabulous. De spilte mye stemningskapende musikk og jeg kunne ikke ha bedd om et bedre band til å spille før 30 Seconds to Mars. Litt sånn guilty pleasure-opplevelse. Man skal jo ikke like sånn musikk, men det var bra. Og vet du hva det beste var? Jack kastet et plekter rett mot meg. Minst 15 fangirls prøvde å rive den fra meg (jeg har fortsatt kloremerkene…), men den er MIN!

I feel like dancing tonight
I’m gonna party like it’s my civil right 
It doesn’t matter where,
I don’t care if people stare
Cause I feel like dancing tonight

30 Seconds to MAAAARS!

Jared Leto hadde på seg merkelige bukser. Jeg personlig er litt skuffet over konserten. Altså, det var bra musikk og publikum tok av. De spilte kjente sanger som alle kunne teksten på. Men jeg savnet det lille ekstra. Jeg savnet at de spilte flere sanger. De skulle absolutt ha spilt flere sanger. Det var litt kult at de tok med et par stykker fra publikum opp på scenen, men det tok veldig mye av tiden de kunne ha brukt på å spille bra musikk. Men, for all det. Helt grei konsert. Og Nikolas, den heldiggrisen fikk tak i et plekter!!

Linkin Park

Trenger jeg å si noe mer? Dette er bandet jeg har ønsket å se live siden jeg var tretten år gammel. Linkin Park er liv, det er sjel, det er faen meg fantastisk. Jeg har ikke noe mer å si om konserten annet enn at den var fabelaktig. Jeg sto ikke så lang fram, men ganske langt bak av den grunn at jeg ville se mer enn ryggen til høye mennesker. Heldigvis omgjorde de veggen på scenen til et gigantisk skjerm og viste dermed konserten på 3 storsjarmer. Jeg fikk kanskje ikke spyttet til Mike Shinoda på meg, eller hørte Chester skrike i øret, men fy fader det var en bra konsert! De spilte noen av de nye, og MANGE av de gamle. Jeg mistet stemmen.

Onsdag (Bursdagen min)

Startet vi med å dra ned til Arendal. Vi hadde piknikk ved brygga og spratt champagne for bursdagsbarnet. Det var koselig.

Jeg fikk også en fantastisk konsertdag.

Tinie Tempah

Tenie Tempah var nesten 30 minutter for sent, noe som vakte irritasjon rundt i amfiscenen. Men når han først kom, ble det ellevillt. Jeg skal innrømme at jeg ikke er noe fan av rap. Men likevel, var det så fascinerende å se så sinnsykt mange mennesker danse til musikken hans. Det var veldig kult.

Kasabian

Marius hadde gledet seg veldig til Kasabian, og de holdt mål selv om vokalisten virket over middels dopa. Bra musikk, bra folk og ikke minst kul dressjakke!

The Strokes

Også var det The Strokes, da. Her tror jeg det var mange som var skuffet. Live-musikken holdt bare ikke mpl. Langt i fra. Vokalisten var så stein at det var vondt å se på. Likevel var det noen låter som var litt fengende, som det gikk an å danse til.. Og det gjorde vi.

Brandon Flowers

Brandon Flowers har jo en spesiell plass i alle våre hjerter. Han er vokalist i The Killers og driver med sin egen solokariære for tida. Fantastisk artist. Fantastisk musikk. Noen sa at musikken hans er veldig lik The Killers sin, men der er jeg ikke helt enig. De har noen like elementer, men Brandon Flowers er noe helt annet som soloartist enn når han er med The Killers. Musikken hans var bra, og det var en veldig kul konsert. Amfiscenen passet perfekt for ham. Det som jeg husker aller best, var når han spilte Mr. Brightside ( Killers-sang) helt på slutten og alle tok av. Folk reiste seg opp og stormet ned mot scenen. Det var ville saker. Og det var bra.

Bright Eyes

Dette hadde jeg gledet meg til en stund, og godt var det for konserten var over hinsides bra. Vokalisten var sjarmerende og alt var bare magisk. Det var som å være midt i en eventyrskog og det føltes som det var bare meg og ham der. Og herrefred, så bra musikk. På en av sangene fikk ham med seg Brandon Flowers på scenen, og de sang en duett sammen. Og nå har jeg ikke flere ord for å beskrive hvor kult det var.

Med andre ord, en perfekt bursdag!

Torsdag

Torsdag har jeg litt dårlig samvittighet for. Jeg sov for det meste. Jeg ble grepet av en massiv hodepine og tretthet uten like. Dessuten, var det ingen  jeg MÅTTE se. Jeg gikk glipp av Robin, og det var helt greit, egentlig.

Det eneste jeg fikk med meg, var litt av..

Soilwork

Din typiske bråkemetallband. Det var egentlig litt fælt. Jeg så kanskje max 4 sanger før jeg ville sove. Og det gjorde jeg.

Fredag

Fredag våknet jeg frisk og opplagt og gledet meg til Kaizers fra første stund. Det første ndet jeg fikk med meg var Dråpe, et metallband jeg fikk med meg to sanger av fordi jeg ventet på Kaizers. Og om det var verdt det. Mitt Kaizers-minne er nemlig todelt.

Kaizers Orchestra

Aller først spilte Janove og Terje på P3.scena. Først stilte publikum spørsmål til dem som de svarte på, så spilte de tre sanger på orgel og på gitar. Det var så jævla magisk. Blant annet fordi jeg sto på første rad.

Senere den kvelden spilte hele bandet på Hovescena og fy fader, det var så bra! De spilte trygge, kjente sanger og alle tok av under Hjerteknuser og Maestro. man ville ikke at det skulle ta slutt, ikke for noen verdens ting. Perfekt band å avslutte Hovescena med. Janove var on fire og hele bandet var feilfrie entertainere. Eller vent, Janover kunne ha latt vær å ta av seg skjorta. Det var litt drøyt. Han har ikke såååå fin overkropp.

Deadmau5

Det føltes som jeg var med i en syk, syk kult. Amfiscenen var så full at den holdt på å sprekke, musikken var så høy at jeg ikke klarte å stå stille. Lyskasterne lyste opp den stille natta og DEADMAU5 var på scenen. En dude med musemaske på seg. Fy faen, jeg visste ikke at det kunne bli så mye stemning av sånn dunkemusikk og Bærumsgutta hører på. Men der tok jeg skammelig feil. Deadmau5 spilte til kl. 02, og det var episk.

Hove var episk. Takk for meg.

Alle bildene er knabbet fra hovefestivalen.no fordi jeg var for lat til å ta mine egne.

Episk sang å danse rundt til når du er alene hjemme.

Chelsea Dagger av The Fratellis

Hva er lykke for deg?

Lykke er:

..å ligge på gresset og se på skyformasjoner

..å stå midt i et torg og blåse såpebobler

..å stå ved et vann og late som man er Kate Winslet og Leonardo DiCaprio i Titanic.

..å danse rundt til We Are Golden av Mika

..å være hjemme alene

..å kunne leke med sminke 

..å blåse løvetann

..Se på tv-serier som du så da du var liten

..å lese en god bok og drikke te

..å ligge i en park med venner

Så, jeg skal begynne på ny skole til høsten. Etter å ha vudert alt fra studier til jobb i Irland, har jeg endelig bestemt meg for å dra på folkehøyskole. Det blir litt rart, ettersom jeg skal begynne på en helt ny skole der jeg nesten ikke kjenner noen. Særlig etter et helt år som avgangselev og dermed dronning over første- og andreklassingene. Or so I’d wish.

Men ja, ny skole. Hvordan blir det ene året i mitt liv? Får jeg venner? Er de andre elevene snille? Kommer jeg til å drukne i Bergensregn? Tenk om jeg ikke passer inn? Tenk om jeg angrer? ANGST! Det er litt vanskelig å ikke føle seg helt:

Men jeg tror det kommer til å gå bra. Jeg har selvsagt lest masse på hjemmesida til skolen, sett bildene og stalka omtrent alle på facebook-gruppa. Det som kanskje er det skumleste er forventninger, for det kan så lett skje at disse forventningene blir knust.
Det jeg forventer av folkehøyskole-året er:

1. Et år der jeg kan fokusere på å forbedre meg selv og mine ferdigheter i stedet for å måtte tenke på karakterer hele tiden.

2. Et år der jeg kan vende meg til friheten som er å ikke gå på vgs.

3. Et år der jeg kan finne ut av hva jeg vil videre.

4. Et år der jeg møter masse awesomme mennesker og får meg nye venner.

5. Et år der jeg får muligheten til å komme meg vekk fra Oslosuppa og nyte Bergen og alt som følger med, selv regnet.

6. Et år der jeg kan forbedre skriveferdighetene mine.

7. Et år der jeg faktisk har tid til å skrive.

8. Et år der jeg får vite hvordan det er å bo så tett sammen med andre mennesker (og ikke minst hvordan man overlever det!).

9. Et år der jeg får lov til å dra på mine egne eventyr, bane mine egne veier og utforske mine egne stier.

10. Et år der jeg kan gjøre alt som står på nummer 9, bare med AWESOME mennesker som jeg møter på skolen.

Men uansett hva, tror jeg det kommer til å gå helt fint. Jeg tror jeg kommer til å overleve. Jeg tror jeg kommer til å ha det fint, til og med.

Og hvis jeg er heldig, kommer jeg til å være så fornøyd:

Så til slutt, hva skal du til høsten? Hva er dine forventninger?

Det finnes lite som er bedre enn å starte en blogg med et bilde av eminente Morticia Addams. En sterk, fritenkende kvinne som ikke er redd for å være seg selv.

I all sin herlighet, kommer denne bloggen til å handle om sommeren min og dermed om valgkampen, Hove, Utøya og IUSY-festivalen i Ungarn. Men, som om ikke det var nok, kommer det til å komme små notater fra meg her fra folkehøysskolelivet mitt fra høsten av. Åsane Folkehøgskole, here I come!

Men aller først er det eksamen. Og hva gjør man når det er eksamen? Jo, man legger seg under dyna og ser fantasy-filmer, for så å drømme seg bort. Drømme seg bort til varmere tider og nyklippet gress. Drømme seg bort til sommerferie og is. Drømme seg bort til en perfekt virkelighet.

The Last Airbender på ikke-3D(2D?). M. Night Shyamalan er forøvrig helt genial. Han har regissert The Last Airbender, The Sixth Sense, Unbreakable, Signs og flere andre filmer, i tillegg til at han har skrevet filmmanuset til Stuart Little. Alle disse filmene anbefales!

Og av og til må man faktisk lese til eksamen, og da går det i læreboka i Politikk og menneskerettigheter, og en fantastisk bok som bare heter “Menneskerettigheter – en innføring”.